| Forside | |
| Om NEF | |
| Lokallagene | |
| Program | |
| Medlemskap | |
| Insekter som hobby | |
| Tidsskrifter | |
| Salgsliste | |
| NEFs Bøker | |
| Forhandlere | |
| Diverse | |
| Insektbilder | |
| Lenker |
|
 |
|
 |
|
|
|
|
|
| Sist oppdatert: 02.05.2011 |
Insekter som hobby
|
|
Velkommen til insektenes verden
|
|
Vi er alle født nysgjerrige på verden rundt oss. Hos noen av oss falmer etterhvert nysgjerrigheten for naturen og erstattes av likegyldighet eller til og med vemmelse for de "ekle småkrypene". Men hos mange lever nysgjerrigheten og utforskertrangen videre. Og den som tar seg tid til å studere insektenes verden blir raskt oppslukt av dens mangfold av farger og former, eksotiske levevis og underlige adferder. Her finnes alt fra mikroskopiske veps som fullfører hele sin oppvekst inni et enkelt sommerfuglegg, til halvmeterlange pinnedyr som etterligner kvisten de sitter på. Å studere insekter
Klassisk insektsamler med håv, glass og en karakteristisk forakt for egen helse og sikkerhet Den klassiske insektsamleren tilbringer sommerdagene på enga med håv i hånda, mens kveldene brukes til å avlive dagens fangst, spenne dyrene opp på spennbrett, og etterhvert flytte dem over i insektkasser. Om vinteren er det gjerne tid for å finne frem litteraturen og bestemme sommerens fangst. 
Nye tider, nye teknikker. Her: en fluesuger Det finnes imidlertid mange måter å ha insekter som hobby. Noen vil lære litt om alt, andre fordyper seg i en insektgruppe og blir ekspert på denne. Mange drives av samlerinstinkt, mens for andre er det naturopplevelsen eller kunnskapstørsten som er det viktigste. Med digitalkameraenes inntog har insektfotografering blitt en populær hobby, og nye nettjenester som Artsobservasjoner har gjort det mulig for insektinteresserte å dele sine funn og observasjoner med likesinnede på nettet, og dermed bidra til vår kollektive kunnskap om den norske insektfaunaen. Tema: insektsamlingInsektnytt nr. 3/4 (1992) var et temanummer som tok for seg ulike teknikker for samling, montering og oppbevaring av insekter. Artiklene er skrevet av eksperter på de ulike insektgruppene og fangstteknikkene, og bladet er en prima innføring i insektsamling. Alle artiklene gjengis her til glede og nytte for både nye og erfarne entomologer.
|
|
Lynkurs i insektsamling
|
|
Insektsamling er en allsidig og variert hobby, og metodene som brukes er like varierte. Visse råd og tips er likevel av nytte for de fleste entomologer. I det følgende lynkurset gjennomgås de viktigste tingene en insektsamler bør vite, så som hvilket utstyr man trenger, hvordan ulike insekter fanges, prepareres, etiketteres og oppbevares, og hvor man får tak i nødvendig utstyr. Avsnittene er ment som en nyttig innføring for ferske entomologer, og en inspirasjon til å utvikle hobbyen i sin egen retning. Hopp til:
Å lete etter insekter
Blomsterenga er hjem til utallige insektarter . Mange insekter tiltrekkes av blomster, og de fleste insektsamlere begynner sin karriere på blomsterenga. Her finner man sommerfugler, veps, bier, humler, fluer, biller m.m. pluss en rekke insektgrupper som ikke besøker blomster men som likevel finner sin næring på enga (f.eks. teger, sikader og gresshopper). Mange arter kan finnes bare ved å gå og titte, men man vil få enda større utbytte ved å "banke" i vegetasjonen med en håv. Til det bør man helst bruke en slaghåv, som er en robust versjon av sommerfuglhåven. Slaghåven føres gjennom vegetasjonen med kraftige bevegelser fra side til side, og insektene som havner i håven samles opp ved hjelp av en exhaustor (se under). 
Riktig bruk av sommerfuglhåv. Håven vris rundt under tilbakesveipet slik at bunnen av posen legger seg over håvringen og sperrer insektet inne. Insekter finnes imidlertid i alle land- og ferskvannsmiljøer, og de fleste insektsamlere får etterhvert øynene opp for andre jaktmarker. Dødt trevirke er hjem for et stort antall ulike billearter, og artssammensetningen varierer med treslag og grad av nedbrytning. Også levende trær har en rik fauna av biller, sommerfugllarver, sikader, teger, fluer og andre insekter som lever på og rundt bladverket. I og langs bekker og vann finner man øyenstikkere, vårfluer, steinfluer, døgnfluer, mudderfluer og en rekke andre insektgrupper knyttet til ferskvann. Også jord og strøfall inneholder en rik fauna av insekter og andre leddyr. Mange arter lever et kryptisk (skjult) liv, for eksempel larvene til mange fluer, biller og sommerfugler som utvikles inne i blomster og frukter av ulike plantearter. Mens de voksne insektene kan være vanskelige å finne er det ofte lett å klekke ut arten fra næringsplanten - hvis man vet hva man leter etter! Her er kunnskap om de enkelte artene til stor nytte. Nødvendig utstyrSommerfuglhåven er insektsamlerens beste venn. Dernest kommer oppbevaringsglass i ulike størrelser (fra dramsglass opp til syltetøyglass), avlivingsglass og avlivingsmiddel, insektnåler i ulike størrelser, spennbrett til montering av sommerfugler og andre større insekter, isoporplater til montering av mindre insekter, pergamynstrimler (eller matpapir) til fastspenning av vinger, pinsett, håndlupe, samt tette insektkasser i plast eller tre. I felten vil man også ha stor nytte av en GPS for å fastsette nøyaktige kartkoordinater, samt en feltdagbok å notere ned funnene i. Entomologisk utstyr kan kjøpes bl.a. hos disse forhandlerne >>>. 
Et utvalg nyttig insektutstyr: A) sommerfuglhåv, B) slaghåv, C) stangsil for fangst av vanninsekter, D) exhaustor for fangst av små insekter (man suger i den ene enden mens den andre rettes mot insektet), E) avlivningsglass med gipsbunn, F) bankeskjerm, G) soll for sikting av strømateriale, H) berlesetrakt og I) "winklers" for utdrivning av dyr fra strømateriale, J) vindusfelle for fangst av biller m.m., K) klekkebokser for biller m.m., L) malaisetelt for fangst av flyvende insekter, M) fallfelle for fangst av bakkelevende insekter, N) lysfelle for fangst av nattsvermere m.m., O) bomullslag for reiseoppbevaring av små insekter, P) spennbrett for montering av sommerfugler, Q) insektkasse i tre med glasslokk. InsektfellerEt alternativ til å lete etter insekter er å la insektene komme til deg. En rekke feller har blitt utviklet for å fange ulike insektgrupper. Mange av disse er mest for spesielt interesserte, men enkelte felletyper har bred anvendelse og er populære blant hobbyentomologene. De viktigste fellene omtales under. Lysfelle 
Lysfelle med 125W blandingslyspære. Det er en fordel med tolerante naboer ved bruk av denne typen felle Malaisetelt 
Malaisetelt. Teltet er åpent på begge sider og har en svart skillevegg i midten. Spritflasken er montert helt øverst til venstre. Foto: Lars Ove Hansen Sukkerlokking 
Rødvinstråd Avliving og preparering
Avlivingsglass med gipsbunn Insekter avlives normalt med etylacetat (=eddiketer), et flyktig middel som kan kjøpes bl.a. på apoteket. Først må man lage et avlivingsglass ved å støpe et 2-3 cm tykt lag med gips i bunnen av et syltetøyglass. Når gipsen er herdet kan glasset tas i bruk. Drypp 10-20 dråper etylacetat på gipsen, slipp inn insektet og skru lokket godt på. Etylacetaten trekker umiddelbart inn i gipsen, og glasset fylles med gass som raskt bedøver insektet. For å være sikker på at insektet er dødt før det tas ut bør det være i glasset i minst en time. Glasset tilsettes ny etylacetat hver gang det brukes. Etylacetat brukes primært på dyr som skal nåles og oppbevares tørt. Svært små dyr og dyr med bløt kropp bør avlives og oppbevares i 70% alkohol. Dette er den vanlige teknikken for larver, nymfer, bladlus, mygg og andre dyr som vil kollapse ved tørking. Man kan i noen tilfeller bruke sprit til avliving selv om man senere planlegger å nåle dyret, men man må være klar over at sprit fikserer organisk vev slik at bein, vinger og antenner etterhvert blir vanskelige å justere. En tredje avlivingsteknikk er dypfrysing ved -20°C. Denne teknikken egner seg like bra uansett om dyrene skal konserveres på nål eller i alkohol. 
Fire ulike monteringsmetoder: (A) vanlig insektnål, (B) minutien-nål, (C) oppliming på firkantplate, (D) oppliming på trekantplate 
Korrekt plassering av nåla på ulike insektgrupper Dyr som skal nåles på vanlig vis plasseres på en 2,5 cm tykk isoporplate, og bein og antenner dras ut i "naturlige" stillinger og holdes fast med nåler. Dyret skal tørke på brettet i 1-2 måneder før hjelpenålene fjernes og dyret forsiktig løftes opp. For sommerfugler og andre insekter med store vinger er teknikken noe mer avansert. Insektet plasseres på et spennbrett av tre med en sprekk langs midten. Dyrets kropp skal passe i sprekken slik at vingene er i flukt med overflaten på brettet. Deretter dras vingene forsiktig fremover med en pinsett og holdes på plass i riktig stilling med et stykke pergamynpapir som dekker hele vingen. Så setter man nåler langsmed vingekanten slik at pergamynpapiret spennes fast til brettet. Nålene skal settes inntil men ikke gjennom dyrets vinger. Pergamynpapir er et glatt, halvgjennomsiktig papir som fås kjøpt som strimler på rull. Alternativt kan man bruke vanlig matpapir. Ved preparering av sommerfugler skal forvingene skyves fremover slik at bakkanten av vingen står vinkelrett på kroppen. Deretter skyves bakvingene frem og litt innunder forvingene. Antennene legges parallellt med forkanten av forvingen. Til slutt støttes bakkroppen opp med et par nåler på undersiden. I likhet med andre insekter bør også sommerfugler tørke i 1-2 måneder før de tas av brettet. 
Preparering av sommerfugl. (1) plasser sommerfuglen i midtsporet på spennbrettet slik at vingefestene flukter med brettet, (2) dra den ene forvingen fremover så bakkanten står vinkelrett på kroppen. Hold vingen forsiktig på plass med et stykke pergamynpapir, (3) fest pergamynstykket til brettet med nåler langs vingekanten, (4) flytt bakvingen opptil og innunder forvingen. Fest med nåler, (5) gjenta prosessen på den andre siden, (6) legg antennene parallellt med forvingekanten og støtt opp bakkroppen med to nåler. EtiketteringAlle kollekter bør etiketteres. Nybegynnere undervurderer ofte verdien av å etikettere dyrene sine, men faktum er at et dyr uten innsamlingsopplysninger har så godt som ingen vitenskaplig verdi. Det kan fortsatt være pent å se på, men hvis det ikke er knyttet noen opplysninger til funnet vil det ikke bidra til å øke vår kunnskap om arten. Etiketten må minimum inneholde stedet hvor dyret ble fanget samt datoen for fangsten. I tillegg er det vanlig å føre på samlerens fulle navn. Opplysninger utover dette er en ekstra bonus. Hvis dyret ble funnet i et bestemt substrat eller på en bestemt plante bør dette opplyses. Hvis det ble klekket ut fra egg, nymfe, larve eller puppe pleier man å føre opp dette samt når forpupping, klekking etc. fant sted. Fangstmetode kan være aktuelt å ha med hvis dyret f.eks. ble fanget i en felle. 
Kart fra Statens hovedkartserie Stedsangivelse Stedsangivelsen er kanskje den mest kompliserte delen av etiketteringen. Stedsnavnet bør være mulig å finne på et "vanlig" kart, fortrinnsvis de røde kartene i Statens Hovedkartserie. Man bør ha med både kommune, fylke og land. Du vet aldri hvor i verden dyret til slutt ender opp! Fylket oppgis med en fylkesdelsforkortelse i henhold til det såkalte Strand-systemet (kart finnes her>>>). Indre Aust-Agder oppgis f.eks. som "AAI". I tillegg bør man ha med kartkoordinater. Et kartkoordinat sikrer at man alltid kan finne ut nøyaktig hvor dyret ble fanget. Kartkoordinatet kan man lese fra papirkart eller fra digitale karttjenester som f.eks. Norgesglasset (Statens Kartverk) eller Google Earth. Størst nøyaktighet får man likevel ved å bruke GPS under innsamlingen. UTM-systemet Det mest brukte koordinatsystemet for insektetiketter er UTM-systemet. Dessverre er dette systemet også en smule komplisert. Norge er delt inn i ruter på 1x1 km (=det blå rutenettet på kartene i Statens Hovedkartserie). Hver rute angis med to bokstaver pluss to tall som angir østlig og nordlig retning. Slottet ligger f.eks. i rute NM 96,43. Bokstavkoden (NM) står nederst på kartbladet, og tallene finner man ved å observere at kartruta befinner seg øst for loddrett linje nummer 96, og nord for vannrett linje nummer 43. Koordinatet ovenfor angir en hel kilometerrute, men ved å legge til et siffer på hvert av tallene økes nøyaktigheten til 100 x 100 meter. Koordinatet NM 960,430 angir den sørvestligste hundremeterruten i NM 96,43. Med fem siffere er nøyaktigheten én meter (f.eks. gardistbua til venstre for slottsinngangen: NM 96619,43435). På en GPS vil koordinatet alltid oppgis med fem sifferes nøyaktighet, men sammen med en usikkerhetsradius som bør være med på etiketten (f.eks. NM 96619,43435 ± 12m). I noen tilfeller ønsker man å oppgi litt grove koordinater, f.eks. hvis samleturen strakte seg over flere kilometerruter. I så fall kan man angi et intervall: NM 94-95,44. 
UTM-soner og bokstavkoder UTM-soner Det finnes flere måter å oppgi UTM-koordinater på. Koordinatene ovenfor bruker bokstaver, men denne metoden er ikke alltid entydig fordi noen få bokstavkoder går igjen flere steder i landet. Imidlertid er Norge delt inn i flere større soner angitt 32V (Sør-Norge sørvest for Steinkjer) til 36W (østligste flik av Finnmark). Ved å oppgi sonen blir koordinatet entydig (f.eks. 32V NM 96,43). Bokstaver vs. tall På en GPS eller karttjeneste vil man ofte se koordinatet på formen: 32V 596619 6643435. Hvor ble bokstavene av? De har blitt bakt inn i tallene. 5-tallet i 596619 tilsvarer bokstaven N, mens tallene 66 i 6643435 tilsvarer bokstaven M, så koordinatet 32V 596619 6643435 er synonymt med 32V NM 96619,43435 (=vaktbua på slottet). På etiketten kan man fritt velge mellom bokstavbaserte koordinater (enklest hvis man leser koordinatet fra papirkart) eller rene tallkoordinater (ofte enklest når man bruker GPS eller digitale kart). 
EIS-rutenettet over Norge Kartdatum Til slutt må man ha med kartdatumet. Kartkoordinatet relaterer seg til UTM-rutenettet, men dette rutenettet er ikke så konstant i forhold til terrenget som man kunne ønske. Forholdet mellom terreng og rutenett avhenger av hvilket kartdatum man bruker. Moderne kartblad bruker datumet WGS84. Eldre kart (dvs. før 1984) bruker ED50. Forskjellen mellom disse to datumene er omtrent 250 meter, så valget av kartdatum har mye å si for hvor prikken havner på kartet. I dag er det vanlig å bruke WGS84, og man bør forsikre seg om at GPS'en virkelig er stilt inn på dette samt huske å føre datumet på etiketten. EIS-systemet Innenfor insektmiljøet har det dessuten vært vanlig å oppgi det såkalte EIS-nummeret. EIS-systemet (European Invertebrate Survey-System) bygger på UTM-systemet og er et 50x50 km rutenett over Europa. Norge er delt inn i 189 EIS-ruter fra Lindesnes (EIS 1) til Berlevåg (EIS 189). EIS-nummeret gjør det lett å plassere et funn på norgeskartet, og det ble innført for å lette arbeidet med å lage utbredelseskart. Etterhvert som man har begynt å føre UTM-koordinater på etiketten har EIS-nummeret tildels mistet sin verdi. EIS-nummeret kan regnes ut fra UTM-koordinatet, og det er dermed ikke nødvendig å ha med begge deler på etiketten. Det er likevel fortsatt tradisjon for å ha med EIS-nummer. Oppdatert EIS-kart med fylkesdelsforkortelser kan lastes ned herfra >>>. Skriftstørrelse, font og papirtype Etikettene skrives vanligvis ut med svært liten skrift, og det er viktig å velge en skrifttype som er lett å lese. Vi anbefaler skrifttype Verdana og skriftstørrelse 4. Etiketten bør fortrinnsvis skrives ut på dokumentpapir, som er stivere enn vanlig papir og som ikke brytes ned over tid. Eksempel på hovedetikett: NORWAY EIS 11, TEY Eksempel på tilleggsetikett for et dyr som er avlet opp fra egg: Ex ovo Oppbevaring
Standard insektkasser i tre Uansett om insektet skal oppbevares tørt eller vått er det viktige ting å passe på. Insekter på nål skal oppbevares i tette beholdere av plast eller tre. Kjøkkenbokser av ulike slag kan benyttes, men oftest brukes trekasser med glasslokk i dimensjonene 40 x 50 cm. Disse kan kjøpes fra ulike forhandlere av insektutstyr. Bunnen bør bestå av stiv, hvit skumplast. Hvis man vil lette arbeidet med å sortere og (ved behov) utvide samlingen, kan man droppe skumplasten og istedet bruke såkalte unitbokser i hvit papp med skumplastbunn. Unitboksene passer oppi de standard insektkassene og fåes i dimensjoner fra 1/4 insektkasse til 1/32 insektkasse. 
Naglespinner med skadedyrangrep... Insektkassene må oppbevares mørkt for at ikke fargen på dyrene skal falme over tid. Det er av største viktighet at kassene er 100% tette! Ellers vil man før eller siden få skadedyr i samlingen, og disse kan på kort tid gjøre stor skade! Det er først og fremst ulike biller i familien klannere som angriper insektsamlinger. Den voksne billen legger egg på de tørre insektene, og larven huler raskt ut insektet innenfra. Det første tegnet på klannerangrep er gjerne litt brunt støv under de angrepne insektene. Til slutt er insektet på det nærmeste spist opp, og larven legger ut på leting etter flere ofre. På dette stadiet kan man finne tomme, brune larvehammer i bunnen av kassa. Selv én enkelt klannerlarve kan gjøre ubøtelig skade i en kasse! Et annet viktig skadedyr er boklusa, en art i ordenen støvlus. Selv om en boklus gjør mindre skade enn en klanner, er boklusene så små at de lett kommer inn gjennom de minste hull og sprekker. Boklusangrep er vanskeligere å oppdage, men vil ofte vise seg ved at insektene har fått fint perforerte vinger. Boklusangrep kan heldigvis ofte avverges ved å oppbevare samlingen på et sted med lav luftfuktighet. Kjelleren er ikke stedet for en insektsamling. 
...og her er synderen: en klannerlarve Klannerangrep kan som regel avverges ved å bruke helt tette kasser, men kun hvis man i tillegg tar forholdsregler for å sterilisere nye dyr når de tas av spennbrettet. Ferske insekter er svært utsatt for klannere mens de står på spennbrett, og hvis det nye materialet innlemmes i samlingen uten å steriliseres først er katastrofen et faktum. Materialet steriliseres som følger: plasser dyrene i en tett kasse og dypfrys dem ved -20°C i én uke. Vent cirka fire uker, og frys deretter materialet igjen. Den første fryserunden dreper eventuelle klannerlarver og boklus, men tar ikke knekken på eventuelle klanneregg. Disse vil imidlertid klekke etter kort tid når kassen varmes opp igjen, og vil dø i neste fryserunde. Etter endt behandling kan materialet innlemmes i samlingen. Hvis en kasse likevel skulle få klannerangrep må den fryses ved -20°C i én uke, men i dette tilfellet holder det normalt å fryse den én gang. Andre steriliseringsmetoder anbefales ikke. Mikroovn har vært testet, men dette kan skade insektnålene. Møllkuler har overhode ingen virkning! Spritmateriale er i mindre grad utsatt for skadedyr, men er til gjengjeld utsatt for fordampning. Den vanligste metoden for oppbevaring av dyr på sprit er å plassere dyrene i et kort glassrør som fylles med sprit og proppes igjen med bomull. Flere rør samles i et syltetøyglass eller norgesglass, som deretter fylles med sprit og skrus godt igjen. Glassene bør kontrolleres regelmessig for væsketap, og bør helst oppbevares kjølig. Spritmateriale må naturligvis oppbevares på et godt ventilert sted og holdes unna brannkilder. Fotografering"For den som er ute etter en riktig vanskelig oppgave, er insektfotografering det helt riktige. Det stilles ikke bare strenge krav til utstyr ved denne spesielle form for fotografering, men det kompliserte utstyret krever også en ganske omfattende teknisk viten".  Ordene står å lese i den danske boken 'Jeg ser på insekter' fra 1961. I dag er insektfotografering en hobby de fleste uten betenkeligheter kan gi seg i kast med, og mange insektsamlere har fotografering som tilleggsinteresse. Gjennom fotografering kan man i tillegg til utseendet dokumentere insektenes livsmiljø og oppførsel, og man kan dokumentere dyr som vanskelig lar seg konservere, f.eks. sommerfugllarver. For andre er det naturfotografering som er den store hobbyen, mens insektfotografering byr på en ekstra utfordring. Atter andre bruker fotografier som et alternativ til innsamling for å dokumentere sine insektfunn. For mange insektgrupper (f.eks. mange sommerfugler) vil et fotografi være fullgod dokumentasjon av arten. Man bør likevel være klar over at de fleste insekter ikke kan bestemmes sikkert utfra et bilde. På den andre siden blir fotodokumentasjon stadig viktigere etterhvert som vi i større grad publiserer funnene våre på internett. Selv om fotografering langt på vei har blitt en allemannshobby, byr insektfotografering fortsatt på en del utfordringer som stiller spesielle krav både til utstyret og utøveren. Utfordring 1: nærgrense 
Mellomringer til speilreflekskamera. Utfordring 2: dybdeskarphet 
Stor blenderåpning = lav dybdeskarphet. En liten del av hodet og forkroppen er skarpe, men alt annet er uskarpt. 
Med liten blenderåpning blir dybdeskarpheten bedre, men hele motivet blir til gjengjeld litt uskarpt. Dybdeskarpheten kan endres ved å endre kameraets blenderåpning. Liten blenderåpning gir bedre dybdeskarphet, men samtidig slipper mindre lys gjennom og belysningen blir fort utilstrekkelig. Hvis blenderåpningen blir for liten vil dessuten hele motivet bli litt uskarpt, også de delene som er midt i fokus. En utvei er å akseptere litt dårlig dybdeskarphet og rette fokuset mot de delene av motivet som fanger oppmerksomheten. Hvis dyret har tydelige øyne bør man fokusere på disse! Blikket vårt trekkes automatisk mot øyne og ansiktstrekk, og så lenge disse er skarpe kan resten av motivet gjerne være litt uskarpt. Hvis derimot øynene er ute av fokus hjelper det fint lite om halen er sylskarp. En ny teknikk for å ta sylskarpe makrobilder er såkalt "billedstacking". Metoden går ut på å ta en hel serie bilder av samme motiv, som hver bare fokuserer på et smalt plan. Et dataprogram går deretter gjennom alle bildene og bruker den skarpeste delen av hvert bilde til å sette sammen et bilde hvor hele dyret er skarpt. Det finnes flere stackingprogrammer som kan lastes ned gratis, bl.a. CombineZM. Metoden forutsetter at dyret står stille mens bildene tas, og man får best resultat hvis kameraet er montert i en rigg som kan beveges fra og mot dyret i kontrollerte steg. 
Billedstacking. Ved å stacke en serie bilder som hver kun fokuserer på et smalt plan, kan man oppnå et bilde som er sylskarpt i alle plan. Alle foto: Karsten Sund. Utfordring 3: belysning 
Fattigmanns ringblits. En hjemmelaget diffusor ytterst på linsa kaster et mykt lys over motivet. Hvis man ønsker å bruke naturlig belysning kan man kompensere for dårlig lys ved å øke eksponeringstiden. Imidlertid vil selv små håndbevegelser gi store utslag når man fotograferer små motiver, så ved håndholdt fotografering ønsker man vanligvis å korte ned eksponeringstiden mest mulig. Et stativ vil være til stor hjelp for å holde kameraet stødig, og i felt kan man bruke ettbeinsstativ som er hendige når motivet stadig flytter seg. |