
Tovinger (Diptera)
Knut Rognes
Denne ordenen, som omfatter fluer og mygg, er uhyre
mangslungen og har representanter i alle naturtyper på land. De
ulike familiene krever ofte en spesiell adferd av samleren og av
og til også spesielt utstyr, men en del generelle anvisninger
kan gis om redskap og teknikker.
Innsamling
Håv. Vanlig håv er et utmerket all-round
redskap. Jeg bruker selv en med relativ liten håvring (ca. 30 cm
i diam.) og nokså lang pose (2,5 x diam. av ringen) av hvitt
stoff. Den er utmerket til fangst av raskt reagerende store og
små fluer. En slik relativt liten håv er god når raskhet og
manøvrerbarhet er viktig. Ulike teknikker (atferd) kommer til
anvendelse alt etter hvordan dyret en har fått øye på
oppfører seg:
1) I ro på bakken, på stein i bekker, på sand, vei e.l.:
Nærm deg forsiktig med lav kroppsstilling - sørg for ikke å
kaste skygge over dyret. Hold håven lavt og beveg (slå) den
raskt over dyret. Press håvringen mot bakken (så stikker ikke
dyret av den vegen) og løft opp håvposen. Dyret vil da fly opp
i den lyseste del av posen.
2) På blad, blomster e.l.: Slå raskt og bestemt forbi
dyret mer eller mindre parallelt med bakken slik at dyret ender i
bunnen av posen. En del blomster og bladverk vil havne i posen
samtidig.
3) På trestammer, telefonstolper, gjerder, kanten av stein
e.l.: Vanskelig sted. Slå raskt mot trestammen slik at ytre
del av håvringen treffer stammen bortenfor dyret og deretter
skrenser videre. Dersom dyret er våkent og i god form, vil det
lette idet håvringen treffer treet og havne i posen når håven
passerer brøkdelen av et sekund senere. Metoden svikter ofte
hvis dyret ikke er helt våkent, det er kaldt i været o.l.
4) Langsom flukt i vegetasjonen: Greit. Slå forbi,
eller senk håven over dyret med håvposen opp i været.
5) Stille i luften: Slå raskt forbi.
Slaghåv. Svært mange grupper kan ikke observeres
direkte hvis de sitter gjemt i vegetasjonen eller er svært små.
Slike dyr kan bare samles med slaghåv. Dette er ikke noe annet
enn en vanlig håv med noe kortere pose og forsterket forkant som
tåler mer slitasje enn vanlig. Den slås hardt frem og tilbake i
vegetasjonen (eng, lyngmark, myrvegetasjon). Dyrene samler seg i
bunnen av posen. Ikke ta for mange slag av gangen da dyrene
etterhvert kan skades av oppsamlede planterester. Alle dyr
bedøves samlet i giftglass og sorteres etterpå.

Malaise-telt. Teltfelle som samler utrolig mange
fluer og mygg. Jeg pleier å benytte samleflasker uten sprit og
uten gift, dvs. dyrene bevares levende. Skifter flasker når den
er passe full. Dette forutsetter at fellen kan overvåkes hyppig.
Lokkemat. Legg ut et stykke fersk lever, et åpnet
kadaver, døde snegl, døde meitemark, faecalier e.l. og samle
inn med håv etterhvert som dyr nærmer seg. En kan legge
lokkematen i en plasteske uten lokk og hindre direkte adkomst til
lokkematen ved hjelp av tettmasket metallnett eller plastnett.
Dyrene kommer likevel, og de blir mindre udelikate å arbeide med
etterpå. Det er konstruert ulike typer feller for bruk med
bestemte typer åte. Alle er konstruert etter ruse-prinsippet.
Andre metoder. Se i litteraturen anført til slutt
eller i den generelle innledningen.
NB! Fluer bør i de fleste tilfelle ikke samles i sprit uten i
nødsfall. Dette gjelder ikke for en del typer mygg. Det er et
voldsomt arbeide å montere dem tørt etterpå (som er nødvendig
for sikker artsbestemmelse), så vinningen går ofte opp i
spinningen. De fleste spesialister tar iallfall helst ikke bryet
med å montere dem fra sprit selv.
Avliving
Jeg pleier å samle dyrene enkeltvis i små
preparatglass (12 x 50 mm) med propp av bomull eller litt
sammentvunnet stoff (må gi luftpassasje). De bringes levende med
hjem. Ulempen er at en må ha med seg en uhorvelig mengde glass.
Jeg har en spesiell anorakk (dessverre av mørkt stoff - det blir
svært varmt i den om sommeren) med to lommer foran, den øvre
for tomme, den nedre for fylte glass. Andre samler dyrene rett
fra håven over i giftglass. Brukes eddiketer som gift risikerer
en at den fordamper i løpet av dagen - ofte blir dyrene også
stygge om de kommer i direkte kontakt med eddiketeren.

Med kaliumcyanid (KCN) som gift er dette ikke noe problem. Til
avliving av tovinger anbefaler imidlertid de fleste eddiketer da
det bevarer dyrene myke i lang tid. Kaliumcyanid er også i bruk,
men er neppe tilgjengelig for amatører. Kaliumcyanid gjør at
dyrene dør i sterk muskelkontraksjon. Vingene er slått ned og
beina trukket opp slik at viktige kroppsdetaljer skjules.
Eddiketer virker relakserende på muskulaturen og gjør dyrene
myke og lette å preparere etterpå. For en som vil begynne med
tovinger som spesiale er det overordentlig viktig å ha pene
velpreparerte dyr å studere. Jeg vil derfor anbefale innsamling
enkeltvis og avliving med eddiketer. Ved hjemkomst legges et
passende antall glass over i et stort avlivingsglass
(syltetøyglass med et tett lag av papir gjennomfuktet med
eddiketer i bunnen). Har en ikke tid til preparering på det
angjeldende tidspunkt, kan en la glassene være i kjøleskap
natten over før de legges i avlivingsglasset, hvor de må ligge
i fra 10 minutter til 2 timer. Dette avhenger av dyregruppe,
størrelse osv. Dette finner en ut av ved erfaring (giften siver
gjennom proppen i hvert glass). Normaltid er ca. 1/2 time.
Deretter nåling og preparering. Noen anbefaler nåling straks
etter at dyrene er blitt bedøvet (altså ikke avlivet) og
deretter preparering. Til slutt settes de ferdig preparerte dyr
tilbake i et kammer med giftdamper for avliving (Dette gjelder
spesielt Tachinidae, for ikke å forstyrre retningen som de ulike
børster står i).
Preparering
Nål dyrene fra ryggsiden, til høyre for midten,
omtrent på høyde med forkant av vingen. Små dyr settes på
mikrostift (minutiennåler). Mikrostiften kan settes undenfra,
fra siden eller ovenfra på ulike eksemplarer om en har flere av
hver art. Med en fin pinsett (Dumont korntang nr. 5) trekkes bein
og snabel ned og vingene slås opp. Det er helt nødvendig (for
begynneren) at sidene av brystet og alle sider av beinene er godt
synlige. Oppspenning av dyr á la sommerfugl er unyttig,
bortkastet arbeid og bare vanskeliggjør granskingen. Eventuelt
kan genitalier trekkes fram (Sarcophaga-arter) (se mitt
bidrag i Insekt-Nytt nr. 3 1979).
Genitalpreparering. Etter oppbløting av dyret i en
atmosfære med 100% R.H. klippes bakkroppsspissen av, eventuelt
kan hele bakkroppen brekkes av (små dyr). Koking 2 minutter i
10% KOH (kaliumhydroksid) i et lite reagensglass (gni asken av en
fyrstikk inne i glasset så unngås støtkoking). Deretter i vann
hvor disseksjon foretas under stereomikroskop. De dissekerte
deler legges i sprit og deretter i glyserol. Oppbevares i
glyserol i små glasstuber med propp (genitalia vials, glass
microvials). Denne nåles gjennom proppen under dyret som
bakkroppsspissen hører til.
Råd for nybegynneren
Samle dyrene tørt, enkeltvis, preparer dem pent. Kjøp
Colyer & Hammond (se litteraturlisten). Bestem deg for en
enkelt tovingegruppe (eventuelt flere). Skaff spesiallitteratur
til den. De fleste tovingegrupper har vært fullstendig
neglisjert her i landet og det er behov for konsentrert
samvittighetsfull innsats.
Oppbevaring
Ulike størrelser av plastesker i klar plast med lokk,
egner seg utmerket til oppbevaring av materiale. Som nålunderlag
brukes et 1 cm tykt lag av isopor eller ekspandert polyetylen.
Litteratur:
I listen er det ført opp 3 trykksaker som nybegynnerne
ikke kan klare seg uten og som vil gi videre hjelp hva angår
praktiske spørsmål og bestemmelseslitteratur.
1. Colyer, N.C. & Hammond, C.O., 1968.
2. Stubbs, A. & Chandler, R., 1978.
3. Entomologiske Meddelelser, Bind 51, Hefte 1-2, 1984.
Entomologiske Meddelelser er et tidsskrift som utgis
av Entomologisk Forening i København, c/o Zoologisk Museum,
Universitetsparken 15, DK-2100 København Ø, Danmark.
En oversikt over de ulike gruppene finnes også i Anthon
(1982) (Originalutgaven er dansk - Myg og fluer i farver
- men jeg har den ikke selv og kan derfor ikke gi den nøyaktige
referanse). (Den svenske utgave inneholder noen feil, iallefall
hva angår spyfluer). Den gir endel litteraturreferanser som ikke
gis i de 3 førstnevnte trykksaker.
LITTERATUR:
Anthon, H. 1982. Myggor och flugor i färg. Svensk
bearbetning av Carl-Cedrik Coulianos. AWE/GEBERS. Almqvist &
Wicksell Förlag AB, Stockholm. ISBN 91-20-06213-3.
Colyer, N.C. & Hammond, C.O. 1968. Flies of the
British Isles. Fredric Warne & Co. Ltd. London, New
York. ISBN 0 7232 0004 1.
Danmarks Fauna: bd. 66 Våbenfluer, klæger m.fl.
(Lyneborg 1960), bd. 68 Minerfluer, Agromyzidae
(Lyneborg 1963), bd. 70 Humlefluer, stiletfluer,
rovfluer m.fl. (Lyneborg 1965), bd. 28 Stankelben
(Nielsen 1925).
Fauna Entomologica Scandinavica: Vol. 1. The
Stratiomyioidea (Diptera) of Fennoscandia and Denmark (Rozkosny
1973), Vol. 3. The Tachydromiinae (Dipt. Empididae) of
Fennoscandia and Denmark) (Chvála 1975), Vol. 5. The
Agromyzidae (Diptera) of Fennoscandia and Denmark (Spencer 1976),
Vol. 12. The Empidoidea (Diptera) of Fennoscandia and
Denmark II (Chvála 1983). Vol. 14. The Sciomyzidae
(Diptera) of Fennoscandia and Denmark (Rozkosny 1984), Vol.
19. The Sarcophagidae (Diptera) of Fennoscandia and Denmark
(Pape 1987). Vol. 24. Blowflies (Diptera, Calliphoridae)
of Fennoscandia and Denmark (Rognes 1991).
Ferrar, P. 1987. A guide to the breeding habits and immature
stages of Diptera Cyclorrhapha. Entomonograph Vol. 8
Part 1 (text), Part 2 (figures). E.J. Brill, Scandinavian Science
Press, Leiden, Copenhagen. ISBN-9004-08539-4 (complete set).
Greve, L. 1982. Norske ibis-fluer - Familien Athericidae,
norske snappefluer - Familien Rhagionidae, norske vindusfluer -
Familien Scenopinidae. Norske Insekttabeller nr. 1.
Norsk Entomologisk Forening.
Handbooks for the Identification of British Insects: Vol.
9, Part 3. Mycetophilidae (Bolitophilinae, Ditomyiinae,
Diadocidiinae, Keroplatinae, Sciophilinae and Manotinae) Diptera,
Nematocera (Hutson, Ackland & Kidd 1980). Vol. 9, Part 6.
Sciariid flies Diptera, Sciariidae (Freeman 1983). Vol. 9,
Part 7. Bibionid and scatopsid flies Diptera: Bibionidae and
Scatopsidae (Freeman & Lane 1985). Vol. 10, Part 5a.
Tephritid flies Diptera: Tephritidae (White 1988). Vol. 10,
Part 5e. Lesser dung flies Diptera: Sphaeroceridae (Pitkin
1988). Vol. 10, Part 7. Keds, flatflies and bat-flies
Diptera, Hippoboseidae and Nycteribidae (Hutson 1984). Vol.
10, Part 14. An introduction to the immature stages of
British flies Diptera Larvae, with notes on eggs, puparia and
pupae (Smith 1989).
Hofsvang, T. 1986. Stankelbein (Diptera, Tipulidae) Norske
Insekttabeller nr. 10. Norsk Entomologisk Forening.
McAlpine, J.E, Peterson, B.V., Shewell, G.E., Teskey,
Vockeroth, J.R. & Wood, D.M. 1981. Manual of Nearctic
Diptera. Vol. 1. Research Branch, Agriculture Canada,
Monograph No. 27. ISBN 0-660-10731-7.
McAlpine, J.E, Peterson, B.V., Shewell, G.E., Teskey,
Vockeroth, J.R. & Wood, D.M. 1987. Manual of Nearctic
Diptera. Vol. 2. Research Branch, Agriculture Canada,
Monograph No. 28. ISBN 0-660-42125-5.
McAlpine, J.E & Wood, D.M. 1989. Manual of Nearctic
Diptera. Vol. 3. Research Branch, Agriculture Canada,
Monograph No. 32. ISBN 0-660-12961-2.
Sabrosky, C.W., Bennett, G.E & Whitworth. 1989. Bird
blow flies (Protocalliphora) in North America (Diptera:
Calliphoridae) with notes on the palaearctic species.
Smithsonian Institution Press, Washington D.C. and London. ISBN
0-87474-865-8.
Smith, K.G.V. 1986. A manual of forensic entomology.
The Trustees of the British Museum (Natural History), London.
ISBN 0-565-009907.
Stubbs, A. & Chandler, P. (eds.). 1978. A dipterist's
handbook. The Amateur Entomological Society. Hanworth,
Middlesex. 255 s.
Unwin, D.M. 1984. A key to the families of British Diptera. AIDGAP,
FSC publication S9. Headly Brothers Ltd. (Reprint from Field
Studies 5(1981) 518-553).
Forfatterens adresse:
Knut Rognes
Havørnbrautene 7a
4048 Hafrsfjord
|